Gravid?!

Det var 10. mai 2014. En helt vanlig lørdags morgen. Jeg gikk inn på badet og kom på der jeg satt på "toan" med halvåpne øyne, graviditetstesten jeg hadde kjøpt dagen før. Jeg måtte nesten flire ved tanken. Jeg trengte nye p-piller, det var derfor jeg var på apoteket. Så slang jeg med en Clearblue i tillegg, fordi... Fordi morsinstinkt. Jeg hadde ingen grunn til å tro at jeg var gravid. En test tatt tidlig i februar var negativ, etterfulgt av en time hos lege senere samme måneden som også slo fast at det ikke var noen baby i magen min. 

Jeg har siden jeg var ung hoppet over uka flere måneder av gangen, det var derfor ikke noe noen bjelle som ringte hos meg da menstruasjonen uteble. Arbeidet mitt var på dette tidspunktet svært krevende, og jeg sov i timesvis på sofaen om ettermiddagene. Jeg trodde jeg var sliten på grunn av jobb, og tenkte ikke mer over det, men ettersom ukene gikk uten forandring, bestemte jeg meg for å gå til legen for å ta blodprøver. Kankskje jeg hadde for lavt nivå av jern eller noe annet som gjorde meg så usannsynlig trøtt. Helt ærlig - om noen hadde stått og viftet meg i fjeset med 1 million kroner og sagt at jeg skulle få de om jeg holdt meg våken en hel kveld hadde jeg fortsatt sovnet. Vi snakker ekstremt trøtt. Prøvene som ble tatt var fine, og legen fant ingen grunn for at jeg var hol på søvn. "Du er ikke gravid, da?" spurte legen. Jeg fortalte at testen jeg hadde tatt noen uker tidligere var negativ, men legen ville selv ta en sjekk, og fastslo at jeg ikke var gravid. Et hint av skuffelse slo meg.

Ukene gikk, og lite visste jeg at et lite under av en baby vokste inni meg..

Så der sto jeg, med en test i hånden. Den virker så simpel, en rektangulær form med små streker. Tenk at noe så lite kan bety så mye. En liten strek. Streken som enten viser at livet fortsetter i sin gamle tralt, eller som viser at livet er i ferd med å endre seg totalt. Den dagen viste strekene at livet mitt aldri ville bli det samme igjen.

Jeg er gravid. Jeg skal bli mamma. HJELP.